Varslerunionen

  

         Varslerforum

 

En organisasjon

til hjelp for :

 Deg som vil ha hjelp til å VARSLE om uverdige, kritikkverdige forhold i Stats, Fylke/kommunal forvaltning

eller innen enhver offentlig eller privat sektor.

 

 Mistanke om korrupsjon

 

Ødeleggende og sterkt kritikkverdige forhold med personal konflikter

 

VARSLERES RETTSVERN

Av professor em. Edvard Vogt (v

 

 

Den demokratiske rettstat forutsetter en offentlighet  hvor alle som har ansvar for vedtak og alle som berøres av vedtak har tilgang til relevant informasjon.

Ytringsfrihet og trykkefrihet er nødvendig for at den relevante informasjon når frem til beslutningstakerne. Rettstaten og velferdsstaten er avhengig av at slik nødvendig informasjon når frem.Av dette følger ikke bare en ytringsrett, men også en ytringsplikt, - en plikt til å varsle - for de som har informasjon om forhold som truer andres rettigheter og sikkerhet.

Ytringsfriheten er som alle andre rettigheter begrenset av legitime hensyn, i første rekke hensyn til privatlivets fred og til personvern. Varslingsretten og plikten er i mange tilfeller regulert ved lov – som for vitner i rettssaker, for offentlige tjenestemenn og for forskere og journalister.

Det er først og fremst den rettslige situasjon for en enkelt gruppe av varslere som i dag er i sentrum for oppmerksomhet, nemlig de som er ansatt i private bedrifter eller offentlige etater og som varsler om skadelige eller ulovlige forhold innenfor sin egen organisasjon, som de har fått kjennskap til under sin virksomhet der.

Viktigheten av denne type varslere for rettsstaten og for stadig flere menneskers vitale interesser være il antagelig i fremtsiden bli stadig større.  Stadig flere og større avgjørelser blir truffet innenfor organisasjoners lukkede dører av eliter som har sterke private interesser som delvis strider mot  organisasjonens offisielle formål og mot de ansattes  og mot  allmennhetens interesser.  Disse ledere har ofte også tilstrekkelig makt til å sikre massemedias taushet  – og de har makt over de myndigheter som kunne stanse dem. Betegnelsen mafia og konspirasjon kan brukes om stadig flere maktsystemer.  Omertà, mafiaens absolutte forbud mot varsling og vitning, blir stadig mer utbrett.


 

Innledningsvis kan det være nyttig å nevne litt  om den samfunnsutvikling som gir dagens eliter mulighet for å hindre innsyn

I tidligere tider - før globaliseringen og før de store konsern -  kan vi tenke oss at deltakerne i det nasjonale og lokale sivile samfunn hadde tilstrekkelig direkte informasjon om det som foregikk innenfor de den gang  enklere former for stat og næringsliv. Dagens komplekse  og globale samfunn gir elitene nye muligheter til å sikre seg selv eksklusive innside  informasjoner og muligheter uhindret ”maximere” av sin egen profitt på samfunnets og outsidernes bekostning. Tilgangen til de indre nettverk er gjennom familie og utdannelse og gjennom kooptasjon til gjengjeld for lang og lojal innsats for de som allerede er innenfor elitegruppene.

En av de sikreste erkjennelser i samfunnsvitenskapene er at eliter møter og har tilgang til eliter.  Så lenge ”noblesse oblige” til sterkere etikk er dette ikke problematisk. Det er når ”insiderne” i stedet følger det liberale markedssamfunns grunnlov: profittmaksimering, at en”oligarkienes jernlov” (Roberto Michels uttrykk) forandrer elitene til sammensvergelser, konspirasjoner, hvor hemmelighold av nettverkets informasjoner om sine priviligerte profitt-muligheter på andres bekostning blir en sentral norm.   Vi ser snart en utvikling til felles nytte for nettverkets medlemmer – og allierte i andre nettverk – som når den går videre samtidig som samfunnsmoralen faller under en viss standard for en voksende del av innsiderne, kan utvikle seg til det romerne kalte klienteler og sicilianerne mafia med ”omertà,” et absolutt, vitalt forbud mot å røpe det som skjer til myndighetene.

Denne antydning, kall det gjerne foreløpig en hypotese, om en farlig samfunnsutvikling kan være nyttig som en innledning til et seminar om varsling. Vi bør antagelig erkjenne at nettverk – og især de store komplekser av nettverk som vi kaller firmaer og konsern og korporasjoner – kan skape forhold som strider så sterkt med det øvrige samfunns verdier og normer og interesser at   samfunnet på utsiden av nettverkene mangler den nødvendig informasjon om det som foregår.  Det er i denne situasjon at rettstaten og velferdstaten blir helt avhengig av varslere, - de få samfunnsbeviste og moralsk våkne mennesker som har mulighet for å oppdage uakseptable og ofte ødeleggende forhold innenfor organisasjonene, - og som er villige til og er i stand til å informere dem som kan stanse ulovligheter og korrupsjon.

Det er ikke lenger bare i tilfeldige, ekstraordinære situasjoner at samfunnet idag er avhengig av   varsling av ellers skjulte samfunnsmessig viktige forhold.     Samfunnets regjerings- og kontrollapparat, rettsstaten, er blitt mer og mer avhengig av varslere.  Dette vet de som i dag takket være  sin inside-status kan bryte lov og moral skjermet av myndighetenes mangel på  vital informasjon - og som derved undergraver velferdstaten og rettstaten. De vil etter hvert utvikle mer effektive midler til å hindre varsling. Og ennda mer effektivt, de vil finne stadig nye måter å sikre seg lojalitet på, den lojalitet som gjør at normalt fornuftige mennesker – også innenfor rettsstatens kontrollorganer – i stedet beskytter de eliter som gir dem del i deres ulovlige profitt – og får dem til å delta i avstraffelsen av de som i stedet varsler om urett.

Varsling er på denne måte blitt en helt vesentlig, sentral samfunnstjeneste. Nødvendigheten skyldes et teknologisk og komplekst samfunn hvor den tidligere klare øvrighet, elitenes eliter, staten ikke lenger er istand til å oppfylle sin kontrollfunksjon. Den er i ferd med å bli en korporasjon blant andre korporasjoner – på vei mot nye og før ukjente former for  privatisering,  former som i en tidligere tid ville bli kalt korrupsjon.

Samfunnet, verdifellesskapet, som i en tidligere verden var grunnlaget for de tidligere mer eller mindre opphøyede formynderstater, må igjen gjennom kulturens informasjonsmedia – og i siste instans gjennom varslerne – de samfunnsbevisste – ta kontroll med statens politikere og forvaltere – og med de andre privatiserte og privatiserende eliter.   For hundre år siden kunne vi stole på at ”freischwebende” intellektuelle kunne ta påkjenningen ved å varsle, ved å bli behandlet som folkefiender. Nå trenges mennesker som er fri for de falske  lojaliteter til profitt- og eliteposisjons- søkere på alle områder og nivåer i samfunnet.


A. Oversikt over de internasjonale regler som beskytter varslere.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 19:

Denne artikkel nøyer seg med et krav om alle skal ha krav på ytringsfrihet.

 

2. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10:

Denne artikkel har i tillegg til sin status som konvensjon også status som norsk lov som ved motstrid skal gå foran annen norsk lov.   Dens bidrag er vesentlig å begrense staters rett til inngrep i ytringsfriheten. Disse kan bare innskrenke ytringsfriheten ved lov.  Staten som arbeidsgiver kan ikke begrense sine ansattes ytringsfrihet. Statens domstoler kan  ikke godkjenne private eller kommunale organisasjoners innskrenkinger, om disse for eksempel fører til en avskjedigelse av en varsler. EM domstolen har gjort det klart at statene er forpliktet til å sikre at private arbeidsgivere anerkjenner sine ansattes ytringsfrihet.

 

3. FN-konvensjonen mot korrupsjon av 31. oktober 2003.

Artikkel 8 nr. 4 krever at den norske stat skal legge forholdene til rette for at offentlige tjenestemenn skal kunne melde fra om korrupsjonshandlinger til kompetente myndigheter i andre land. 

Artikkel 33 krever at Norge innarbeider hensiktsmessige tiltak i lovverket for ¨beskytte  mot uberettiget behandling av enhver som i god tro og med rimelig grunn melder fra til kompetent myndighet om straffbare forhold. Justisdepartementet fremmet odelstingsproposisjon om endringer i straffeloven og utleveringsloven den dag da konvensjon ble ratifisert 7.april 2006.

 

4. Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon av 14. november 1999.

 Denne forplikter også Norge til å etablere effektive rettsmidler for personer som har lidd skades som følge av korrupsjon. Artikkel 9 omhandler vern for dem som melder fra om korrupsjon på grunnlag av rimelig mistanke og i god tro. Dette skal ikke regnes som brudd på taushetsplikt – også hvor det i etterkant viser seg at det faktisk ikke foreligger korrupsjon. Den regulerer ikke varsling i media. Norsk ratifikasjon utstår foreløpig.

 

5.  Europarådets rekommandasjon i 2000 om retningslinjer for offentlig ansatte.

Denne er restriktiv. Det anbefales at offentlig ansatte utviser aktsomhet slik at deres politiske aktiviteter eller deltakelse i offentlig debatt ikke svekker almenhetens og arbeidsgiverens tillit til deres upartiskhet og lojalitet.

 

6. EU-/EØS regler.

Det finnes ingen slike regler som generelt regulerer varsling. Rammedirektivet mot diskriminering i arbeidslivet (nr. 2000/78/EF) verner arbeidstakere som tar opp saker om diskriminering på arbeidsplasssen mot gjengjeldelser. Dette er implementert i arbeidsmiljøloven §§ 13-8 og 13-9 og i diskriminerinsloven §9 og likestillingsloven §3. Det eksisterer også vern ved innberetning av hendelser innenfor sivil luftfart, implementert i luftfartsloven.

 

B. Gjeldende norsk rett:

 

1. Ytringsfrihetens vern i Grunnlovens § 100.

 

Utgangspunktet er at ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre. Dette vern ble styrket da en ny § 100 i Grunnloven ble vedtatt 30. september 2003. Det gjelder både i forhold til private og offentlige arbeidsgivere. Dette vern antas å være sterkere enn EMK artikkel 10. Det binder både offentlige og private arbeidsgivere. I § 100s gamle form kunne unntak gjøres ved kontrakt, ikke bare ved lov.  Ytringsfrihet er hovedregelen. De ansatte har vern også for andre ytringer enn de politiske. Vernet gjelder imidlertid ikke direkte oppsigelser og andre reaksjoner som bygger på individuelle eller kollektive avtaler eller instrukser fra arbeidsgiver såfremt slikt inngrep kan forsvares i forhold til hensynene bak ytringsfriheten, dvs. sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Uklarheten i denne avveingsnormen gjør vernet usikkert.

 

§ 100 3. ledd verner både rene meningsytringer og påstander om eller redegjørelse for fakta. Arbeidsgivers begrensning av ytringsfriheten må ha et eksplisit rettslig grunnlag og den må ha skriftlig form.. Den ulovfestede lojalitetsplikten kan gi begrensninger i den grad den er tungtveiende og har vært klart anerkjent i liknende tilfeller av domstolene, jfr. NOU 1999:27, side 243).

 

§ 100 gir særlig vern for  privatansattes ytringsfrihet når de trosser sin arbeidsgiver ved å gi informasjon til allmennheten om et spørsmål som det er naturlig at allmennheten tar stilling til, som om ressursforvaltning, bioteknologi og legemiddelindustri, eller om firmaet delvis finansieres eller drives på vegne av det offentlige.  § 100 forbyr forhåndssensur.

 

Arbeidstakere kan bare uttale seg på egne vegne.  Lojalitetsplikten tilsier i alle fall at ikke arbeidsgiver påføres unødig skade. Lojalitetsplikten gjelder i forhold til den virksomhet man arbeider i, noe som kan innebære en lojalitet også overfor andre ansatte i virksomheten, men ikke overfor enkeltpersoner i virksomheten. Lojaliteten for offentlig ansatte overfor etaten avveies mot plikten til lojalitet mot den allmennhet som forvaltningen skal betjene.

Adgangen til deltakelse i faglig debatt innenfor eget eller virksomhetens fagfelt blir vernet. Likeledes varsler om kritikkverdige forhold i virksomheten.  

Det er ikke klart fra Grunnlovsparagrafens formulering i hvilken grad offentlig ansatte kan måtte tåle særlige  innskrenkninger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet.

 

En ansatts ytringsfrihet kan bare innskrenkes der hvor en varsling faktisk skader eller gir risiko for å skade arbeidsgiverens interesser. (jfr. NOU 1999:27, side 129, og dommer i RG 2002 og i Hålogaland lagmannsretts dom 6.mars 2006.11.12. Høyesterett fant i Rt 1979,779 at meninger som er ekstreme, uforståelige, rystende eller frastøtende bør gis mindre vern. Sivilombudsmannen ga i  sak nr. 2005-436  en kommuneansatt rett i en  klage på gjengjeldelser i tjenesteforholdet etter at han hadde uttalt seg om en sak i en annen etat. Det er arbeidstakerens arbeidsforpliktelser som skal vernes.

Jo større interesse ytringen har for allmennheten eller jo alvorligere forhold – for eksempel om forhold som innebærer en trussel for liv eller helse og korrupsjon , som man ønsker å melde fra om, jo mer berettiget er arbeidstakeren til å uttale seg.  Det må kunne stilles sterkere lojalitetskrav til dem som har høyere posisjoner i organisasjonen.

 

Personer med oppgaver med faglig preg må ha større ytringsfrihet enn andre. Dette gjelder selvsagt i særlig grad ansatte ved universiteter og forskningsinstitusjoner som har et særlig ansvar for å fremme kritisk debatt og har rett og plikt til å gjøre forskningsresultater kjent også dersom de strider mot vedtatt politikk, jfr. Lov om universiteter og høyskoler § 1-3.

 

Intern varsling vil bare unntaksvis kunne komme i strid med lojalitetsplikten. Som hovedregel vil heller ikke ytre varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter være illojal.

Ved offentlig varsling, for eksempel til media, er lojalitetskravet mer aktuelt, bl.a. fordi skadepotensialet er større. Det samme gjelder for ytringer som legges ut på internett eller spres ved e-post.  Intern varsling bør ha vært prøvd.

 

Rettspraksis stillet før den nye § 100 krav om aktsom god tro for skadelige ytringer, for eksempel i Arbeidsrettsdommen i ARD 1978, side 65. Høyesterett uttalte i RT 2003, 1614 at også etter den nye § 100 som antagelig stiller mindre krav til aktsomhet og dokumentasjon, må det stilles et krav om aktsom god tro.  

NRK radio meldte 12.11.2005 om en utlegging på internett av en lang svartelisting av mer enn 60 barnevernsansatte med sterke ubegrunnede karakteristikker av hver enkelt av disse. Dette kan neppe kvalifisere som en politisk ytring. og kravet til aktsom god tro kan ikke sees å ha vært oppfylt.

 

Særlige problemer oppstår ved brudd på lovfestet taushetsplikt.  Her kan det også bli spørsmål om tjenesteforsømmelse.  Hvor de hensyn til klienten eller pasienten, som ligger til grunn for lovfestingen,  er mindre tungtveiende enn hensynet til andre personer, bør varsomme ytringer også kunne tillates i disse tilfeller. Vi har for tiden et tilfelle i Bergen, hvor en pasients  pårørende som har handlet uforsvarlig og bidradd til pasientens lidelser, uforstyrret har kunnet skade sykehuset og de ansvarlige ledere ved uriktige påstander om tjenesteforsømmelser som disse ikke kan forsvare seg mot av hensyn til den generell taushetsplikt i forhold til en avdøde pasient. I tilfeller hvor sakens klient eller pasient ikke blir vesentlig skadelidende, bør ikke advokaters og legers taushetsplikt kunne utnyttes til egne formål av for eksempel pårørende.

 

Andre momenter fra den etablerte grunnlovstolkning,  som må tolkes inn i den nye § 100, er at det kan stilles krav til en varslings form og fremgangsmåte.

Borgartings dom av 10. februar 1997 (Sjømannsforbundet) stillet krav til nøkternhet og balanse i form.  I Rt 2003, 1614, mener Høyesterett at det er urimelig å stille for strenge krav til at alt skal være vel overveiet.I ARD 1986, side 189 og 1975 side 55 og i Sivilombudsmannens sak nr. 2005-887 vernes arbeidstakere som muntlig har uttrykt seg uoverveiet da de overraskende er blitt oppsøkt av media.

Et annet moment er at en offentliggjøring må ha blitt vurdert som et middel til å rette på de påklagede forhold. En sjikane er ikke verneverdig - og heller ikke en utblåsing. Det må foreligge et ønske om å endre forholdene


 

 2. Varsleres rettsvern  i Arbeidsmiljøloven .

 

Blant de regler i den nye Arbeidsmiljøloven som allerede er vedtatt, er:

 

2.1.                  Arbeidsmiljøloven § 2-3, andre ledd bokstav b, d og e:

        Disse bestemmelser gjør det til en plikt for en arbeidstaker

-         å underrette arbeidsgiver og verneombud når arbeidstaker blir oppmerksom på feil eller mangler som kan medføre fare for liv eller helse og vedkommende ikke selv kan rette på forholdet.

-         - å varsle om at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen

-         - å melde fra dersom arbeidstaker blir skadet i arbeidet bli sy på grunn av arbeidet eller forholdene på arbeidsplassen.

 

2.2.                  Helsepersonnell skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om

forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.

 

2.3. Verneombud har særskilt varslingsplikt etter §&-2 tredje ledd om forhold som kan medføre ulykkes- eller helsefare. Til arbeidsgiver og eventuelt til Arbeidstilsynet eller arbeidsmiljøutvalget.

 

 

Lovens paragraf 2-4 er fokusert på varslernes rettigheter, msesn denne paragraf  ble holdt utenfor da loven ble vedtatt.  En arbeidsgruppe ble nedsatt av departementet og dennes forslag til ny § 2-4

blir nå fremmet av  Arbeids- og Integrasjonsdepartementet og av et flertall i vedkommende Stortingskomite og vil anatagelig bli vedtatt som lov i nær fremtid.

 

Forslaget er gjengitt i mitt Vedlegg nr. 1 b nedenunder.

 

Jeg gjengir også departementets oversikt over høringsuttalelsene.

 

Forslaget har møtt sterk kritikk både under høringene og i media.  Se f.eks Vidar Ystads intervju med professor Jakhelln i Bergens Tidende i går 14. november. Han mener forslaget innebærer en sterk innskrenkning av varslervernet.

Det sier for det første intet om offentlig varsling.  Også kravet om at varslingen skal være ”forsvarlig” muliggjør sterke innskrenkninger av vernet da det vil åpne for endeløse diskusjoner om hva som er forsvarlig.

 

Blant  elementer i lovforslaget som vi bør drøfte er de følgende.   Jeg nevner dem for diskusjonens skyld delvis slik departementet vurderer dem.

 

1.     Det nevner ikke mulige avgrensninger i forhold til hensyn til rikets sikkerhet og til fremmede makter.  De nåværende sterke begrensninger her blir antagelig stående.

2.     Forholdet til forretningsforhold av konkurransemessig betydning eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt, blir heller ikke tilfredsstillende avklaret.

3.     Departementets kommentarer i Odelstingsproposisjonen  forutsetter hele tiden at en innskrenkende tolkning av bestemmelsene skal legges til grunn.:

 

4.     Det er positivt at en rett til varsling blir uttrykkelig fastslått – også i de tilfeller hvor varslingen kan komme i konflikt med eller skades arbeidsgivers interesser. Departementet uttaler at i et større perspektiv vil  avdekking av kritikkverdige forhold også være i arbeidsgivers interesse.

 

5.     Med kritikkverdige forhold menes ikke bare kriminelle forhold, men også mislikhold av andre lovbestemte påbud  eller forbud.

 

6.     varsling utad skal i alle tilfeller være tillatt til relevante tilsynsmyndigheter eller andre offentlig myndigheter.  En har imidlertid ikke en sterk rett til anonymitet i disse tilfellene.. De fleste amerikanske stater har innført en dertil oppnevnt en egen Inspector General, ev. supplert av en ombudsmann.

 

7.     Det bør etter hvert vil utvikles ”kjøreregler som presiserer hvordan varsling skal foregå.  Depaartementet understreker at en ”forsvarlig fremgangsmåte2 må følges. Høringsinstansene er meget skeptiske til dette.

 

8.     Varslingsretten vil fortsatt bli begrenset av en ulovfestede lojalitetsplikt.  Det må+ være saklig grunnlag for kritikken og tilbørlig hensyn må tas til arbeidsgivers og virksohetens legitime interesser med hensyn til måten det varsles på.

 

9.     Intern varsling til en ansvarlig person i virksomheten er for departementet fremdeles den normale veg  Varsleren må ha grunn til å varsle eksternt

 

10. Departementet ønsker ikke å gi en klarere rett til varsling offentlig, for eksempel i media, blogging, hjemmesider.  Det understreker her kravet til aktsom god tro.

 

11. Bevisbyrde-regelen i §2- 5 påligger arbeidsgiveren bevisbyrden for at varslingen er utilbørlig eller uforsvarlig.

 

12. Vernet mot gjengjeldelse er sentralt, men er neppe gjort tilstrekkelig klart.

 

13. Arbeidsgiveren har et objektivt erstatningsansvar for ikke-økonomisk taap (oppreisning).  Dette burde utstrekkes til også å gjelde økonomisk tap.

 

14. Arbeidsgiverforeningen har ikke fått gjennomslag for at det skal være innføring av korte søksmålsfrister

 

          15. Arbeidsgiverens plikt til å legge forholdene til rette, for eksempel ved å      

                innføre en intern ombudsmannsordning er ikke tilstrekkelig presisert.l

 

 

 

 

 

Oversikt over varsleres beskyttelse i Sveriges, Storbritanias og USAs lovgivning:

Vedlegg til Vogts foredrag 15.10.2007  hentet fra Odelstingsproposisjon nr. 84 (2005-2006):

 

Sverige:

       Offentlig ansatte har etter « Tryckfrihetsförordningen » (TF) og « Yttrandefrihetsgrundlagen » (YGL) rett til ytringsfrihet, dvs. rett til å ytre seg i artikler, avisinnlegg, debatter, uttalelser eller på andre måter i media. Videre har offentlig ansatte meddelelsesfrihet, dvs. rett til å gi fra seg opplysninger til media.

       Ytrings- og meddelelsesretten for offentlig ansatte kan bare begrenses ved lov. Slike lovfestede begrensninger knytter seg til følgende tre situasjoner:

-

Når arbeidstakeren gjør seg skyldig i svært alvorlig kriminalitet, for eksempel spionasje

-

Når den ansatte forsettlig gir ut sakspapirer med opplysninger som er taushetsbelagte etter «sekretesslagen»

-

Når arbeidstakeren forsettlig tilsidesetter såkalte kvalifiserte taushetsplikter, som gjelder for eksempel opplysninger om rikets sikkerhet, omsorgsovertakelse, disiplinærstraff mot elever og telefonovervåking

       Det følger av dette at offentlig ansatte på alle nivåer har en ubetinget rett til å uttale seg om alle slags forhold, også forhold som gjelder eget saksfelt eller egen etat. Ytrings- og meddelelsesfriheten går foran regler om taushetsplikt, med unntak av de kvalifiserte taushetspliktene. Dette betyr at avtalebasert taushetsplikt ikke kan gjøres gjeldende for offentlig ansatte i relasjon til ytringer til media. Det samme gjelder den alminnelige lojalitetsplikten som ellers gjelder i ansettelsesforhold. Arbeidstakerens motiv bak offentliggjøringen er ikke relevant.

       Ytrings- og meddelelsesfriheten gjelder bare ytringer i media. Arbeidstaker er derfor ikke vernet for eksempel hvis de samme taushetsbelagte opplysningene lekkes i en fortrolig samtale med en venn.

       Ytrings- og meddelelsesfriheten betyr at offentlig ansatte skal kunne ytre seg overfor media uten å risikere inngripen fra arbeidsgiver. Arbeidsgiver har ikke adgang til på noen måte å iverksette gjengjeldelser mot ansatte som har benyttet seg av ytrings- eller meddelelsesfriheten.

       Offentlig ansatte er ytterligere vernet ved at de har rett til å nekte å oppgi sin identitet til massemediet, ved at det er straffbart for mottakeren (journalisten) å avsløre identiteten til varsleren, og ved at all form for etterforskning fra arbeidsgivers side for å finne frem til den anonyme varsleren er forbudt (« meddelarskyddet »). Overtredelse av etterforskningsforbudet er straffbart.

       Reglene om ytrings- og meddelelsesfrihet og « meddelarskyddet » gjelder ikke i privat sektor. EMK artikkel 10 setter imidlertid visse grenser for hva som gjelder mellom private. Ellers gjelder det i utgangspunktet full avtalefrihet mellom arbeidstakere og private arbeidsgivere. For privatansatte er det derfor i første hånd den avtalebaserte taushetsplikten som har betydning for ytringsfriheten.

 

Storbritannia

       The Public Interest Disclosure Act (PIDA) fra 1998 gjelder for ansatte både i privat og offentlig virksomhet. Loven gjelder når arbeidstaker varsler om straffbare handlinger og andre lovbrudd eller om skade på eller fare for skade på helse, sikkerhet og miljø.

       Loven skal forhindre at ledelsen i virksomhetene ikke blir klar over eller ignorerer kritikkverdige forhold. Loven skal være et insitament for at det fastsettes klare og effektive interne prosedyrer som gjør offentlig varsling unødvendig.

       Loven gir vern til arbeidstakere som varsler. Arbeidsgiveren har ikke adgang til å si opp eller avskjedige arbeidstakeren eller på annen måte la offentliggjøringen få negative konsekvenser for han eller henne.

       For å være beskyttet av loven må arbeidstakeren i utgangspunktet meddele opplysningene internt. Arbeidstaker som varsler offentlig er altså vernet mot gjengjeldelser hvis interne kanaler er forsøkt. Med intern varsling menes at det varsles til arbeidsgiver eller i samsvar med prosedyrer fastsatt av arbeidsgiver. Videre regnes det som intern varsling hvis arbeidstakeren gir fra seg opplysninger i forbindelse med juridisk veiledning. Det samme gjelder varsling til den statsråd som eventuelt står over arbeidsgiver, hvis det er tale om en statlig virksomhet. Videre er det tale om intern varsling hvis arbeidstaker sier fra til en person eller myndighet som er utpekt av regjeringen, under forutsetning av at arbeidstaker er i god tro om opplysningenes riktighet og at arbeidstaker har grunn til å tro at forholdet hører under dennes ansvarsområde. Kravet om å forsøke interne kanaler gjelder ikke når den ansatte har grunn til å frykte represalier fra arbeidsgiveren eller at bevismateriale vil bli ødelagt, når arbeidstaker tidligere har meddelt tilsvarende opplysninger til arbeidsgiveren, samt når den skadelige aktiviteten er av svært alvorlig karakter.

       Arbeidstaker er vernet hvis de skadelige forholdene gjelder et av følgende forhold:

-

Kriminelle handlinger

-

Mislighold av lovbestemte plikter eller påbud

-

Hindring av at rettferdigheten skjer fyllest, dvs. urettmessig/ulik behandling eller utfall (« miscarriage of justice »)

-

Fare for liv eller helse

-

Miljøfarlig virksomhet

-

Mistanke om at informasjon om noen slike forhold med hensikt er blitt forsøkt skjult

       For at loven skal gi arbeidsrettslig beskyttelse ved offentlig varsling, må også andre vilkår være oppfylt. Arbeidstakeren må ha gode hensikter, ha rimelig grunn til å tro at opplysningene er sanne, ikke offentliggjøre opplysningene ut fra personlige motiver, og det må etter en helhetsvurdering fremstå som rimelig å offentliggjøre opplysningene. I vurderingen av om det er rimelig å offentliggjøre opplysningene, skal det blant annet legges vekt på hvem de gis til, hvor alvorlig skadelig aktivitet det er tale om, om den skadelige aktiviteten fortsetter eller om det er rimelig grunn til å tro at den vil gjenta seg samt om offentliggjøring innebærer brudd på et løfte om konfidensialitet overfor en tredjeperson.

 

 

USA

       I USA har rettsutviklingen gått i retning av stadig sterkere beskyttelse av arbeidstakere som går ut med informasjon om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass. En rekke ulike lover på føderalt nivå eller på delstatsnivå gir vern til varslere etter hva slags opplysninger det varsles om eller hva slags virksomhet arbeidstakeren er ansatt i. Lovene setter forbud mot gjengjeldelser fra arbeidsgivere. Etter flere av de føderale lovene skal saker om varsling behandles i særlige administrative organer. Formålet med dette er at arbeidstakere skal ha mulighet til en enklere administrativ behandling av sin sak enn det som følger av en domstolsbehandling.

       Av særskilt interesse på føderalt nivå er The Sarbanes-Oxley Act (2002). Denne loven gjelder også norske selskaper som er børsnotert i USA. Loven regulerer varsling om økonomisk kriminalitet og bedrageri i selskaper som driver forretningsvirksomhet. Arbeidstaker har rett til å si i fra og til å framskaffe opplysninger. Loven gjelder også mens arbeidstaker undersøker mulige misligheter, før det er blitt en egentlig varslingssak. Loven krever at arbeidstaker er i aktsom god tro om at det er tale om kriminelle handlinger som nevnt i loven. Loven gjelder varsling internt til leder eller person/enhet i virksomheten som har myndighet til å etterforske og eventuelt gripe inn i forhold til mislighetene. Loven gjelder også varsling til relevant offentlig organ eller myndighetsperson.

       Virksomhetene skal sette opp egne revisjonskomiteer (« audit commitees ») som skal ha rutiner for å sikre arbeidstakere mulighet til å rapportere anonymt om bekymringer vedrørende tvilsom bokføring eller revisjonsmessige forhold.

       Det er forbudt å avskjedige, si opp, suspendere, true, trakassere eller på annen måte diskriminere eller forskjellsbehandle arbeidstakere på grunn av varsling. Forbudet retter seg ikke bare mot arbeidsgivere, men også mot kontraktsparter, underentreprenører og forretningsførere eller andre arbeidstakere.

       Arbeidstaker kan bringe saker om gjengjeldelse inn til et administrativt organ, Department of labour. Fristen til å reise sak er 90 dager etter gjengjeldelsen. Adgangen til domstolene er samtidig svært begrenset. Department of labour skal først ta stilling til om arbeidstaker kan vise til forhold som indikerer gjengjeldelse i strid med loven. Det holder som regel å vise til at ytringen og arbeidsgivers handling var nær hverandre i tid. Arbeidsgiver vil i tilfelle få mulighet til å svare på dette og fremskaffe motbevis. Saken avgjøres deretter etter en høring. Arbeidstaker har rett til « all relief necessary to make the employee whole », som gjeninntreden, tilbakebetaling av lønn med renter og erstatning for økonomisk tap.

       The Whistleblower protection Act fra 1989 kan også nevnes her. Denne loven gjelder offentlig (føderalt) ansatte. Loven fastsetter et prinsipp om delt bevisbyrde med hensyn til årsakssammenheng mellom varsling og gjengjeldelse. Ved oppsigelse kreves det at arbeidstaker sannsynliggjør at  
varslingen var en medvirkende årsak til oppsigelsen. Dette kan gjøres ved å peke på omstendigheter som tyder på årsakssammenheng, som for eksempel at oppsigelsen skjedde rett etter varslingen og arbeidsgiver visste at arbeidstaker hadde varslet. Bevisbyrden går deretter over på arbeidsgiver, som må gjøre det overveiende sannsynlig at oppsigelsen ville skjedd uavhengig av varslingen. 
 

 

Vedlegg nr. 3:

Vogt foreslår at møtet stifter en norsk VARSLERUNION.

Som et eksempel på en slik forenings muligheter, vedlegger jeg et brev som den amerikanske National Security Whistleblowers Coalition sendte kongressen i september i år med advarsel mot å vedta Varslingslov-utkastet S494:

National Security Whistleblowers Coalition

www.nswbc.org For Immediate Release-September 25, 2006

Contact: Sibel Edmonds, National Security Whistleblowers Coalition, sedmonds@nswbc.org

 

                      Over 100 Whistleblowers and Organizations Urge the House Chairman against S.494

Ineffective Senate Amendment Will Not Protect Whistleblowers or National Security.Alexandria, VA---In a letter sent today the National Security Whistleblowers Coalition, together with a Consortium of over one hundred whistleblowers and organizations, urged Congressman Duncan Hunter, Chairman of the House Committee on Armed Services, to support house substitute for an ineffective Senate Amendment which will not protect national security during the final conference on the 2007 Defense Authorization Act. (To review the letter Click here.)

“After 9/11, the need to effectively protect federal employee whistleblowers is obvious. We cannot afford a repeat of the mistakes that led to 9/11.  It is simply intolerable that federal employee whistleblowers have less whistleblower protection then almost every other employee in the United States.  A cop on the beat in New Jersey who complained about enforcement of Jaywalking laws had radically more whistleblower protections than an FBI agent complaining that a 9/11 hijacker illegally entered the United States.  Congress must act now to protect all American’s from waste, fraud, abuse and security violations,” said Stephen M. Kohn, the President of the National Whistleblower Center and a leading expert on whistleblower laws. 

The Senate has incorporated a whistleblower protection provision (S.494) into the fiscal year 2007 defense authorization act.  The Senate proposal does not properly protect national security.  It excludes key government workers, including employees of the FBI and CIA, from any whistleblower protection whatsoever.  According to Kohn, “the Senate proposal is so weak that a federal employee complaining about the illegal entry of one of the 9/11 hijackers into the United States would have radically less protection under federal law than a truck driver complaining about the amount of air in his tires.  Unlike S.494, the House version, H.R. 5112, will protect federal employees and needs to be immediately substituted into the conference and enacted into federal law.”   Bill Weaver, NSWBC Senior Advisor, stated: “What is needed is a complete overhaul of whistleblower protection, not a Frankenstein of appendages meant to correct problems that are in fact irreparable within the confines of existing |.”

The House Government Reform Committee has conducted extensive hearings on the appropriate standards necessary to protect those patriotic civil servants willing to expose bureaucrats or politicians who are “weak” or incompetent on national-security issues. The Committee has taken leadership on drafting and passing real whistleblower protections intended to defend national security; H.R. 5112.

It is not too dramatic to say that if the provisions in the Senate bill pass, rather than the genuine protections contemplated in the house bill, Congress will have sentenced as-yet unknown Americans to death and injury by failing to protect proven measures – reporting of government malfeasance and negligence – that gird our national security.The Coalition requested Chairman Hunter’s personal intervention to ensure that the protections offered under HR. 5112 are adopted in conference, not the weak and completely ineffective Senate provision, S. 494, during the final conference on the 2007 Defense Authorization Act.

Signatories:

Bergman, Bill, Financial Market Analyst, Federal Reserve Bank of Chicago- + 100 others

 

 

Lorem ipsum dolor sit amet, contetuer adipiscing eacus nean it mauris llus porta. Fusce suscipit varius mi llus porta. Fusce suscipit varius mi.

 

 

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit. Praesent vestibulum molestie lacus. Aenean nonummy hendrerit mauris.