Varslerunionen

  

         Varslerforum

 

En organisasjon

til hjelp for :

 Deg som vil ha hjelp til å VARSLE om uverdige, kritikkverdige forhold i Stats, Fylke/kommunal forvaltning

eller innen enhver offentlig eller privat sektor.

 

 Mistanke om korrupsjon

 

Ødeleggende og sterkt kritikkverdige forhold med personal konflikter

 

 

Oversikt over rettsregler som beskytter varslere

 

Utarbeidet av professor em. Edvard Vogt til Varslerseminaret 15. november 2006 i Fritt Ords lokaler, Oslo

 

 

A. Internasjonale regler som beskytter varslere.

 

1. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 19:

Denne artikkel nøyer seg med et krav om alle skal ha krav på ytringsfrihet.

 

2. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10:

Denne artikkel har i tillegg til sin status som konvensjon også status som norsk lov som ved motstrid skal gå foran annen norsk lov.   Dens bidrag er vesentlig å begrense staters rett til inngrep i ytringsfriheten. Disse kan bare innskrenke ytringsfriheten ved lov.  Staten som arbeidsgiver kan ikke begrense sine ansattes ytringsfrihet. Statens domstoler kan  ikke godkjenne private eller kommunale organisasjoners innskrenkinger, om disse for eksempel fører til en avskjedigelse av en varsler. EM domstolen har gjort det klart at statene er forpliktet til å sikre at private arbeidsgivere anerkjenner sine ansattes ytringsfrihet.

 

3. FN-konvensjonen mot korrupsjon av 31. oktober 2003.

Artikkel 8 nr. 4 krever at den norske stat skal legge forholdene til rette for at offentlige tjenestemenn skal kunne melde fra om korrupsjonshandlinger til kompetente myndigheter i andre land. 

Artikkel 33 krever at Norge innarbeider hensiktsmessige tiltak i lovverket for ¨beskytte  mot uberettiget behandling av enhver som i god tro og med rimelig grunn melder fra til kompetent myndighet om straffbare forhold. Justisdepartementet fremmet odelstingsproposisjon om endringer i straffeloven og utleveringsloven den dag da konvensjon ble ratifisert 7.april 2006.

 

 

4. Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon av 10. november 1999.

 Denne forplikter også Norge til å etablere effektive rettsmidler for personer som har lidd skades som følge av korrupsjon. Artikkel 9 omhandler vern for dem som melder fra om korrupsjon på grunnlag av rimelig mistanke og i god tro. Dette skal ikke regnes som brudd på taushetsplikt – også hvor det i etterkant viser seg at det faktisk ikke foreligger korrupsjon. Den regulerer ikke varsling i media. Norsk ratifikasjon utstår foreløpig.

 

5.  Europarådets rekommandasjon i 2000 om retningslinjer for offentlig ansatte.

Denne er restriktiv. Det anbefales at offentlig ansatte utviser aktsomhet slik at deres politiske aktiviteter eller deltakelse i offentlig debatt ikke svekker almenhetens og arbeidsgiverens tillit til deres upartiskhet og lojalitet.

 

6. EU-/EØS regler.

Det finnes ingen slike regler som generelt regulerer varsling. Rammedirektivet mot diskriminering i arbeidslivet (nr. 2000/78/EF) verner arbeidstakere som tar opp saker om diskriminering på arbeidsplasssen mot gjengjeldelser. Dette er implementert i arbeidsmiljøloven §§ 13-8 og 13-9 og i diskriminerinsloven §9 og likestillingsloven §3. Det eksisterer også vern ved innberetning av hendelser innenfor sivil luftfart, implementert i luftfartsloven.

 

 

B. Gjeldende norsk rett:

 

1. Ytringsfrihetens vern i Grunnlovens § 100.

 

    Utgangspunktet er at ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre.  Dette vern ble styrket da en ny § 100 i Grunnloven ble vedtatt 30. september 2003. Det gjelder både i forhold til private og offentlige arbeidsgivere. Dette vern antas å være sterkere enn EMK artikkel 10. Det binder både offentlige og private arbeidsgivere. I § 100s gamle form kunne unntak gjøres ved kontrakt, ikke bare ved lov.  Ytringsfrihet er hovedregelen. De ansatte har vern også for andre ytringer enn de politiske. Vernet gjelder imidlertid ikke direkte oppsigelser og andre reaksjoner som bygger på individuelle eller kollektive avtaler eller instrukser fra arbeidsgiver såfremt slikt inngrep kan forsvares i forhold til hensynene bak ytringsfriheten, dvs. sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Uklarheten i denne avveingsnormen gjør vernet usikkert.

    § 100 3. ledd verner både rene meningsytringer og påstander om eller redegjørelse for fakta. Arbeidsgivers begrensning av ytringsfriheten må ha et eksplisit rettslig grunnlag og den må ha skriftlig form.. Den ulovfestede lojalitetsplikten kan gi begrensninger i den grad den er tungtveiende og har vært klart anerkjent i liknende tilfeller av domstolene, jfr. NOU 1999:27, side 243).

    § 100 gir særlig vern for  privatansattes ytringsfrihet når de trosser sin arbeidsgiver ved å gi informasjon til allmennheten om et spørsmål som det er naturlig at allmennheten tar stilling til, som om ressursforvaltning, bioteknologi og legemiddelindustri, eller om firmaet delvis finansieres eller drives på vegne av det offentlige.  § 100 forbyr forhåndssensur.

    Arbeidstakere kan bare uttale seg på egne vegne.  Lojalitetsplikten tilsier i alle fall at ikke arbeidsgiver påføres unødig skade. Lojalitetsplikten gjelder i forhold til den virksomhet man arbeider i, noe som kan innebære en lojalitet også overfor andre ansatte i virksomheten, men ikke overfor enkeltpersoner i virksomheten. Lojaliteten for offentlig ansatte overfor etaten avveies mot plikten til lojalitet mot den allmennhet som forvaltningen skal betjene.

   Adgangen til deltakelse i faglig debatt innenfor eget eller virksomhetens fagfelt blir vernet. Likeledes varsler om kritikkverdige forhold i virksomheten. 

Det er ikke klart fra Grunnlovsparagrafens formulering i hvilken grad offentlig ansatte kan måtte tåle særlige  innskrenkninger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet.

 

En ansatts ytringsfrihet kan bare innskrenkes der hvor en varsling faktisk skader eller gir risiko for å skade arbeidsgiverens interesser. (jfr. NOU 1999:27, side 129, og dommer i RG 2002 og i Hålogaland lagmannsretts dom 6.mars 2006.11.12. Høyesterett fant i Rt 1979,779 at meninger som er ekstreme, uforståelige, rystende eller frastøtende bør gis mindre vern. Sivilombudsmannen ga i  sak nr. 2005-436  en kommuneansatt rett i en  klage på gjengjeldelser i tjenesteforholdet etter at han hadde uttalt seg om en sak i en annen etat. Det er arbeidstakerens arbeidsforpliktelser som skal vernes.

    Jo større interesse ytringen har for allmennheten eller jo alvorligere forhold – for eksempel om forhold som innebærer en trussel for liv eller helse og korrupsjon , som man ønsker å melde fra om, jo mer berettiget er arbeidstakeren til å uttale seg.  Det må kunne stilles sterkere lojalitetskrav til dem som har høyere posisjoner i organisasjonen.

    Personer med oppgaver med faglig preg må ha større ytringsfrihet enn andre. Dette gjelder selvsagt i særlig grad ansatte ved universiteter og forskningsinstitusjoner som har et særlig ansvar for å fremme kritisk debatt og har rett og plikt til å gjøre forskningsresultater kjent også dersom de strider mot vedtatt politikk, jfr. Lov om universiteter og høyskoler § 1-3.     

Intern varsling vil bare unntaksvis kunne komme i strid med lojalitetsplikten. Som hovedregel vil heller ikke ytre varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter være illojal.

Ved offentlig varsling, for eksempel til media, er   lojalitetskravet mer aktuelt, bl.a. fordi skadepotensialet er større. Det samme gjelder for ytringer som legges ut på internett eller spres ved e-post.  Intern varsling bør ha vært prøvd.

    Rettspraksis stillet før den nye § 100 krav om aktsom god tro for skadelige ytringer, for eksempel i Arbeidsrettsdommen i ARD 1978, side 65. Høyesterett uttalte i RT 2003, 1610 at også etter den nye § 100 som antagelig stiller mindre krav til aktsomhet og dokumentasjon, må det stilles et krav om aktsom god tro,  

NRK radio meldte 12.11.2005 om en utlegging på internett av en lang svartelisting av mer enn 60 barnevernsansatte med sterke ubegrunnede karakteristikker av hver enkelt av disse. Dette kan neppe kvalifisere som en politisk ytring. og kravet til aktsom god tro kan ikke sees å ha vært oppfylt.

    Særlige problemer oppstår ved brudd på lovfestet taushetsplikt.  Her kan det også bli spørsmål om tjenesteforsømmelse.  Hvor de hensyn til klienten eller pasienten, som ligger til grunn for lovfestingen,  er mindre tungtveiende enn hensynet til andre personer, bør varsomme ytringer også kunne tillates i disse tilfeller. Vi har for tiden et tilfelle i Bergen, hvor en pasients  pårørende som har handlet uforsvarlig og bidradd til pasientens lidelser, uforstyrret har kunnet skade sykehuset og de ansvarlige ledere ved uriktige påstander om tjenesteforsømmelser som disse ikke kan forsvare seg mot av hensyn til den generell taushetsplikt i forhold til en avdøde pasient. I tilfeller hvor sakens klient eller pasient ikke blir vesentlig skadelidende, bør ikke advokaters og legers taushetsplikt kunne utnyttes til egne formål av for eksempel pårørende.

    Andre momenter fra den etablerte grunnlovstolkning,  som må tolkes inn i den nye § 100, er at det kan stilles krav til en varslings form og fremgangsmåte.

Borgartings dom av 10. februar 1997 (Sjømannsforbundet) stillet krav til nøkternhet og balanse i form.  I Rt 2003, 1610, mener Høyesterett at det er urimelig å stille for strenge krav til at alt skal være vel overveiet.I ARD 1986, side 189 og 1975 side 55 og i Sivilombudsmannens sak nr. 2005-887 vernes arbeidstakere som muntlig har uttrykt seg uoverveiet da de overraskende er blitt oppsøkt av media.

    Et annet moment i denne grunnlovbaserte jus er at en offentliggjøring må ha blitt vurdert som et middel til å rette på de påklagede forhold. En sjikane er ikke verneverdig - og heller ikke en utblåsing. Det må foreligge et ønske om å endre forholdene


 

2. Varsleres rettsvern i Arbeidsmiljøloven.

Blant de regler i den nye Arbeidsmiljøloven som allerede er vedtatt, er:

Lovens paragraf 2-4 som er fokusert på varslernes rettigheter.  Denne paragraf  ble holdt utenfor da loven ble vedtatt.  En arbeidsgruppe ble nedsatt av departementet og dennes forslag til ny § 2-4

blir nå fremmet av  Arbeids- og Integrasjonsdepartementet og av et flertall i vedkommende Stortingskomite og vil anatagelig bli vedtatt som lov i nær fremtid.

 

Forslaget til en varslerparagraf er gjengitt i  nedenståsende Vedlegg nr. 1 b.

 

Jeg gjengir her også departementets oversikt over høringsuttalelsene.

 

Forslaget er blitt møtt med sterk kritikk både under høringene og i media.  Det siste kritiske oppslag var  Vidar Ystads intervju med professor Jakhelln i Bergens Tidende i går 10. november. Jakhelln  mener forslaget innebærer en sterk innskrenkning av varslervernet.

Det sier for det første intet om offentlig varsling. Også kravet om at varslingen skal være ”forsvarlig” muliggjør sterke innskrenkninger av vernet da det vil åpne for endeløse diskusjoner om hva som er forsvarlig.

 

 

Blant  elementer i lovforslaget som vi bør drøfte er de følgende.    

For diskusjonens skyld er noen av departementet vurderinger inkludert i noen av diskusjonstemaene:

 

1.     Paragrafen nevner ikke mulige avgrensninger i forhold til hensyn til rikets sikkerhet og til fremmede makter.  De nåværende sterke begrensninger her blir derfor antagelig stående.

 

2.     Forholdet til forretningsforhold av konkurransemessig betydning eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt, blir heller ikke tilfredsstillende avklaret.

 

3.     Departementets kommentarer i Odelstingsproposisjonen  forutsetter hele tiden at en innskrenkende tolkning av bestemmelsene skal legges til grunn.

 

4.     Det er positivt at en rett til varsling blir uttrykkelig fastslått – også i de tilfeller hvor varslingen kan komme i konflikt med eller skades arbeidsgivers interesser. Departementet uttaler at i et større perspektiv vil  avdekking av kritikkverdige forhold også være i arbeidsgivers interesse.

 

5.     Med kritikkverdige forhold menes ikke bare kriminelle forhold, men også mislikhold av andre lovbestemte påbud  eller forbud.

 

6.     varsling utad skal i alle tilfeller være tillatt til relevante tilsynsmyndigheter eller andre offentlig myndigheter.  En har imidlertid ikke en sterk rett til anonymitet i disse tilfellene.. De fleste amerikanske stater har innført en dertil oppnevnt en egen Inspector General, ev. supplert av en ombudsmann.

 

7.     Det bør etter hvert vil utvikles ”kjørereglersom presiserer hvordan varsling skal foregå.  Depaartementet understreker at en ”forsvarlig fremgangsmåte2 må følges. Høringsinstansene er meget skeptiske til dette.

 

8.     Varslingsretten vil fortsatt bli begrenset av en ulovfestede lojalitetsplikt.  Det må+ være saklig grunnlag for kritikken og tilbørlig hensyn må tas til arbeidsgivers og virksohetens legitime interesser med hensyn til måten det varsles på.

 

9.     Intern varsling til en ansvarlig person i virksomheten er for departementet fremdeles den normale veg  Varsleren må ha grunn til å varsle eksternt

 

10. Departementet ønsker ikke å gi en klarere rett til varsling offentlig, for eksempel i media, blogging, hjemmesider.  Det understreker her kravet til aktsom god tro.

 

11. Bevisbyrde-regelen i §2- 5 påligger arbeidsgiveren bevisbyrden for at varslingen er utilbørlig eller uforsvarlig.

 

12. Vernet mot gjengjeldelse er sentralt, men er neppe gjort tilstrekkelig klart.

 

13. Arbeidsgiveren har et objektivt erstatningsansvar for ikke-økonomisk taap (oppreisning).  Dette burde utstrekkes til også å gjelde økonomisk tap.

 

10. Arbeidsgiverforeningen har ikke fått gjennomslag for at det skal være innføring av korte søksmålsfrister

 

          15. Arbeidsgiverens plikt til å legge forholdene til rette, for eksempel ved å      

                innføre en intern ombudsmannsordning er ikke tilstrekkelig presisert.l

 

 

 

Vedlegg til Vogts foredrag om Varsleres rettsvern på Seminar om varsling,   Oslo, 15. november 2006

 

Vedlegg nr. 1:

 

1a.  Den  nylig vedtatte Grunnlovens § 100

 

Grunnlovens §100 i den form den fikk 29. oktober 2004 og 3. mars 2006:

.

       Ytringsfrihed bør finde Sted.

       Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. 1

       Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. 2 Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

       Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. 3

       Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

       Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

2

Se Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (inntatt ved lov 21 mai 1999 nr. 30) art. 9, art. 10 og art. 11.

3

Jfr. strpl. §186, lov 18 mai 2001 nr. 21 §30, lov 2 juli 1999 nr. 62 §4-5.

 

 

 

Ordlyden i  den tidligere,  nå opphevete tekst i  Grunnlovens §100:

       Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. 1 Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte. 2

1

Se strl. §92, §§94-96, §§104, 130, 135, 100, 102, 160, 211, 212, §§246-253, §§349, 377, 378, 390 og §§428-435, milstrl. §§32, 40, 47, 49, 59, 69 og 86.

2

Se Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 9, 10 og 11.

 

 

1b.  Forslag om nye paragrafer om varsling  i Arbeidsmiljøloven av 1. januar 2006:

 

Den paragraf  2-4 som Arbeidsdepartementet opprinnelig foreslo i sin proposisjon om varsling, men som ikke ble inkludert i loven av 1.jan. 2006:

Kapittel 2. Arbeidsgivers og arbeidstakers plikter

§2-4. Forbud mot gjengjeldelse som følge av varsling

(1) Arbeidstaker 1 har rett til å varsle offentligheten 2 om kritikkverdige forhold i virksomheten der dette ikke er i strid med annen lov.

(2) Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler etter første ledd er forbudt. 3

       Ikke i kraft, jfr. §20-1 og res. 17 juni 2005 nr. 609.

1

Se §1-8 (1).

2

Jfr. Grl. §100, EMK art. 10. Se §18-2.

3

Se §13-8 og §13-9.

 

 

Departementets forslag til endringer av varslingsreguleringen i arbeidsmiljøloven. Endringene var først utarbeidet av et arbeidsutvalg og deretter fremmet som proposisjon av Arbeidsdepartementet:

                                                          I

       I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endringer:

 

       §2-4 skal lyde:

       §2-4 Varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten

       (1) Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.

       (2) Arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

       (3) Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen.

 

       Ny §2-5 skal lyde:

       §2-5 Vern mot gjengjeldelse ved varsling

       (1) Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med §2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet.

       (2) Første ledd gjelder tilsvarende ved gjengjeldelse mot arbeidstaker som gir til kjenne at retten til å varsle etter §2-4 vil bli brukt, for eksempel ved å fremskaffe opplysninger.

       (3) Den som er blitt utsatt for gjengjeldelse i strid med første eller andre ledd, kan kreve oppreisning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Oppreisningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øvrig. Erstatning for økonomisk tap kan kreves etter alminnelige regler.

 

       Ny §3-6 skal lyde:

       §3-6 Plikt til å legge forholdene til rette for varsling

       Arbeidsgiver skal, i tilknytning til det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, utarbeide rutiner for intern varsling eller sette i verk andre tiltak som legger forholdene til rette for intern varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten i samsvar med §2-4, dersom forholdene i virksomheten tilsier det.

 

       §13-8 skal lyde:

       §13-8 Bevisbyrde

       Dersom arbeidstaker eller arbeidssøker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering i strid med bestemmelse i dette kapittel,måarbeidsgiver sannsynliggjøre at det likevel ikke har funnet sted slik diskriminering eller gjengjeldelse.

 

       §13-9 første og andre ledd skal lyde:

       (1) Den som er blitt diskriminert i strid med dette kapittel, kan kreve oppreisning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Oppreisningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øvrig.

       (2) Erstatning for økonomisk tap som følge av diskriminering i strid med dette kapittel,kan kreves etter de alminnelige regler.

 

       §18-6 første ledd skal lyde:

       (1) Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene i og i medhold av kapittel 2 med unntak av §§ 2-4og 2-5, kapittel 3 til 8, kapittel 10 med unntak av §10-2 andre til fjerde ledd og §10-6 tiende ledd, kapittel 11 samt §§10-5 til 10-8, 15-2 og 15-15.

       Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

(Arbeidsgruppen og AID vurderte også,  men tok ikke med i sine forslag, spørsmålet om det skulle opprettes et eget ”ytringsfrihetsorgan” for arbeidslivet, men fant at et veilednings- og bistandsbehov var dekket av Arbeidstilsynets veilednings-og tilsynsansvar.

En fant også at det ikke var hensiktsmessig å innføre en rett til anonymitet. AID vurdere imidlertid i andre lovsammenhenger om andre tilsynsorgan skal ha plikt til å ikke avsløre varsleres identitet.

 

Oversikt over høringsuttalelsene til forslaget:

       Her gjengis AIDs egen  oversikt over høringsinstansenes merknader til høringsutkastet:

       LO er positiv til lovforslagene og støtter disse fullt ut. YS og Unio slutter seg i hovedsak til forslagene og de begrunnelser som er gitt. Akademikerne uttaler at en lovfesting i seg selv vil gi en sterk signaleffekt og at forslagene i utgangspunktet vil gi et betryggende vernenivå for ansatte som bruker ytringsfriheten.

       NHO stiller seg positiv til en klargjøring av de ansattes ytringsfrihet og regulering av retten til å varsle. KS støtter forslagene, men synes at enkelte av bestemmelsene går noe langt. HSH er åpen for regler om ytringsfrihet og varsling, men er generelt av den oppfatning at gjeldende regler gir arbeidstakere tilstrekkelig vern på dette området.

       Arbeidstilsynet uttaler at lovforslagene kan gi viktige signaler om betydningen av demokrati og en åpen kommunikasjonskultur på arbeidsplassene. Disse signalene kan gi ledere og arbeidsgivere kunnskap om hva som forebygger en organisasjonskultur preget av utrygge arbeidstakere som ikke tør melde fra. Arbeidstilsynet stiller spørsmål ved om forslagene til lovregulering er tilstrekkelige fordi det fokuseres på arbeidstakerens fremgangsmåte og fordi lovteksten kan være vanskelig å forstå.

       Petroleumstilsynet uttaler at en

 

       « regulering kan være et positivt tiltak gjennom at det rettes oppmerksomhet mot ansattes ytringsfrihet. Reguleringen har derved en informasjonsverdi som kan bidra til å skape et godt ytringsklima i arbeidslivet. Dersom ytringsfriheten skal fungere som en reell rettighet er det viktig å skape åpenhet og god kommunikasjon om forhold i virksomheten, og her kan nok en regulering være et hjelpemiddel ved å ha en signalverdi. »

       Sivilombudsmannen, Transparency International Norge, professor Jan Fritjof Berntog professor Henning Jakhelln er kritiske til arbeidsgruppens forslag. Det samme gjelderNorsk presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som har avgitt felles høringsuttalelse. Denne uttalelsen støttes i sin helhet av Norsk PEN. Disse høringsinstansene mener at forslagene ikke vil styrke ytringsfriheten, men at de tvert imot kan innebære en svekkelse av ytringsfrihetsvernet. De mener at reglene i for stor grad ivaretar arbeidslivets behov med for liten vekt på de hensyn som ligger bak ytringsfriheten. De mener videre at lovteksten bør være klarere og at ytringsfriheten bør utvides i varslingssituasjonen i forhold til gjeldende rett og høringsforslaget.

       Det store flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om et styrket vern mot gjengjeldelser, bortsett fra arbeidsgiverorganisasjonene som går imot forslaget om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar.

       Forslaget om en lovfestet plikt til å legge forholdene til rette for varsling får også støtte fra høringsinstansene.

       Forslaget om et forbud mot instruks om taushetsplikt i forvaltningsloven får støtte eller blir ikke kommentert av høringsinstansene, bortsett fra professor Jan Fritjof Berntsom går sterkt imot forslaget.        Arbeidsgruppens konklusjon om ikke å lovfeste en anonymitetsrett får i all hovedsak støtte av de høringsinstansene som uttaler seg om dette. Datatilsynet peker på at anonym varsling kan være problematisk i forhold til personvern og andre rettigheter for den som varslingen gjelder. Enkelte høringsinstanser tar imidlertid til orde for en anonymitetsrett i en eller annen form: Unio foreslår en lovfestet rett til anonym varsling i helsetjenesten. Akademikerne ber departementet vurdere en rett til anonymitet ved varsling til tillitsvalgte og/eller verneombud. Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk PEN, Arbeidsforskningsinstituttet, professor Henning Jakhelln og professor Jan Fritjof Berntforeslår at det lovfestes et forbud mot å etterforske hvem som er kilden når det er varslet offentlig. JussBuss uttaler at en lovfestet anonymitetsrett vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å stimulere til at arbeidstakere sier fra om kritikkverdige forhold, men da først og fremst i forhold til intern varsling.

       Høringsinstansene støtter også i all hovedsak at det ikke er grunnlag for å opprette et eget ytringsfrihetsorgan. Unio mener imidlertid at spørsmålet om et slikt organ bør vurderes nærmere. Arbeidstilsynet antar at den generelle veiledning etaten kan gi i varslersakene, ikke vil være tilstrekkelig i forhold til den hjelp og støtte som varslerne behøver. Arbeidstilsynet ser et behov for vurderingsstøtte som også omfatter vurderinger av det gjeldende saksforholdet, organisatoriske forhold og arbeidstakers stilling og om det er tilrådelig å utsette seg for de konsekvenser en varslersituasjon kan medføre. Det er imidlertid den aktuelle offentlige instansen som de konkrete forholdene sorterer under som bør håndtere dette.

       Akademikerne og Arbeidstilsynet tar til orde for at eventuelle nye regler om ansattes ytringsfrihet i arbeidsmiljøloven bør evalueres noen år etter at de har trådt i kraft. I den forbindelse bør særlig Arbeidstilsynets rolle vurderes..

 

 

Lorem ipsum dolor sit amet, contetuer adipiscing eacus nean it mauris llus porta. Fusce suscipit varius mi llus porta. Fusce suscipit varius mi.

 

 

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit. Praesent vestibulum molestie lacus. Aenean nonummy hendrerit mauris.